Blanke kart

Tre års ventetid var endelig over, nå skulle jeg endelig få gjøre et etterlengtet comeback for grønt, gult og svart på tiomila. Er fullstendig klar over at karrieren nærmer seg slutten, og muligheten til å løpe på et lag som kan vinne tiomila ikke vil komme alt for mange ganger igjen. Nervøsiteten var derfor stor på precampen, og treningene hadde som vanlig gått passe dårlig. Dette var jeg egentlig litt glad for, da jeg vet av erfaring at det å komme litt ned på jorda kan være en fordel for meg når jeg springer tiomila. Selvtilliten pleier ikke å være et stort problem, så det å bli litt ekstra skjerpet er noe jeg trenger. Hadde ikke sett allverdens på hvilke løpere jeg møtte på 2. etappe, da jeg visste godt at hvis du er god nok for NTNUI sitt førstelag på tiomila, så er man mer enn god nok for 2. etappe uansett. Ellers hadde treningen gått som planlagt siste par månedene og beina kjentes som vanlig helt magiske ut på oppvarming. Emilsson kunne rapportere om at Olai var akkurat der jeg ventet han, ca 1-2 min bak tet og jeg fikk et perfekt utgangspunkt. Sjekker nøye at Olai har gitt meg kart med startnummer 9.2, og er klar for å gjøre jobben.

Allikevel blir starten litt rufsete. Starter med å bli takla av en stresset IFK-er ut av start, og får litt gjørme på kartet. Prøver febrilsk å viske det vekk til startpost, og får ikke helt tiden til å komme inn på kartet. Klarer til slutt å få vekk gjørma, men er litt stresset og kursen fra første stikryss er dårlig slik at jeg havner midt i det grønne. I stedenfor å kjøre safe over toppen videre så runder jeg kollen, noe som er utrolig krevende på natta. Har egentlig ingen kontroll inn i posten og nøler mye før jeg heldigvis ser steinen. Finner deretter posten, men har nesten tapt minuttet allerede.

Står stille et par sekunder og puster dypt, før jeg legger planen til 2. post. Ser jeg kan holde høyden og få en sikker inngang fra skrenten oppe på ryggen. Gjør det og er supernøyaktig med kursen inn i posten. Diffust inn i posten, men er komfortabel etter 300 mandagsplukkposter i vinter og går spik i posten. Litt småcocky til neste og får 15 sek inne i ringen da jeg ikke har visualisert postringen godt nok. Deretter er det full skjerpings, og ser at vi skal inn i et svært krevende parti. Knallhard med kompasset inn i 4, i overkant offensiv til 5e men veldig bra gjennomføring, merker hvordan mye natt-trening i vinter gjør meg trygg på å ta offensive og gode valg. Trygt til 6e via steiner og dobbel skrent, og fin trasè til 7, der jeg løper noen meter på sti for å få inngang via platå, skrent og stein. Meget fornuftig å dra rundt til 8ende også. På stien til 9 skimter jeg teten, og de vanlige moone-tankene kommer. Holder nesten på å glemme å ta av stien, men skjerper meg og får en fin inngang via kanten av kollen med Tårnet på.

10,11 og 12 sitter som et skudd og dundrer på mot 13. Gjør en pararellfeil med stiene og løper plutselig noen meter feil, men innser det og skjerper meg mentalt på nytt og videre går det fint. Etter at teten får en sving på 14. post er jeg plutselig i tet, og må virkelig jobbe med meg selv for å unngå overtenning til 15. Prøver å være nøye med å ta av rett etter det grønne søkket, og er lettet når det er mulig. Nøye med kursen og skimter refleksen. Gønner ut mot veien og får høre huing og heiing. Synes jeg løper vanvittig fort både til 16 og til mål, men blir slått i spurten og mooningen må vente til senere etapper. Sjekker nøye at jeg tar opp kart 9-3, og viser kartet med nummeret synlig til nestemann. Godt fornøyd med egen etappe, på ingen måte perfekt men bra nok og beholdt meg relativt rolig i stressede situasjoner. Satan tiomila er gøy.