NM natt (18.09.2015)

Nattorientering er ikke idrett, det er en lidenskap.

Går til verket med en plan om å gjøre ting trygt, og nøye.

Tross en liten sving på 1. føler jeg at jeg gjør jobben fra start. Holder hardt i kopmasset og snirkler meg avgårde. Slev om verken rundt eller rett på føles bra, treffer jeg postene med minder problemer. Når jeg kommer til langstrekket til 15. orker jeg ikke ha noia for at jeg drar feil lenger og velger rundt veivalget. Tror det er helt greit. Inn i posten derimot er det slutt på moroa (nei det er moro, men det går dårlig) Misterkontrollen når jeg kysse kollen og klarer ikke bli venn med retningen til kompasset. Ser nå at jeg er skremmende nære og at hva jeg trodde så var hva jeg så. Men ingen post. Har klart å bli så sliten at jeg ikke klarer å gjøre noen klare bergningsorasjons for å få kontroll heller og da renner tiden. Heldigvis kommer Kong Olav, og jeg legger meg som et slips i rygg. Smakk, rett i 16. Jaja da vet jeg hvor jeg er. 

Etter denne katastrofe bomme klarer jeg ikke å ta meg sammen og jeg gjøre uhorvelig stygge bommer på både 17, 19 og 20. Farten er heller ikke noe å skryte av på dette punktet. 

Kommer meg i mål, noe mange ikke gjorde som resulterer i beste NM plassering i senior alder. Det er jo moro, men neste gang skal jeg løpe et løp jeg ikke gremmes av først. 

Men hva spiller det for rolle, skakke prate med´n!