Tiomila, etappe 2. (07.05.2013)

Ladet opp til løpet med pre-camp med resten av 1.laget + reserver. Hadde en veldig god hardøkt på torsdag kveld, der jeg følte at både hodet og kroppen spilte på lag. Planen var å holdet hodet kaldt, og fokusere på PKG (plan, kompass og gjennomføring).

Reiste til arena sammen med Brunsaga, og det var betryggende. Brunsaga er en kald jævel som alltid har kontroll, og minner deg på at det skal være gøy. Prøvde å henge litt med de andre NTNUIerne for å lette litt på presset, funker alltid!

Skjønte tidlig at brunsaga var der han skulle være, og når han var 10 sek bak på siste passering regnet jeg med å gå ut i tet.
Det gjorde han selvfølgelig også, å ga meg 5 sekunders luke også.

Løpet:
S-1: Ser tidlig den store stien, men også den utydelige. Synes det ser såpass enkelt ut, at jeg bestemmer meg for å holde et jevnt trykk i løpinga. Blir motivert av at klubben med Norges styggeste drakt heier på Gaute, og tenker at jeg skal faen meg ikke bli slått av en "ikke-fungerende utøver". Øker tempoet noe, og ingen vil visst følge meg. Kommer alene til 1.post, og tenker først at nå har jeg dreti på draget. Mister også den utydelige stien, og fortsetter ut på den store. Får roen igjen, og spikrer første post.

1-2: Ikke en kjeft å se i starten, så blir litt usikker igjen. Løper dårlig på kurs ut av posten, og blir tatt igjen av 3 andre lag. Synes det går fryktelig sakte på stien, men er kald bak. Planen er noenlunde rett på, men misser litt på sadelen, og drar da rundt myra. Taper nok noe på det, men løper bra på kurs, og har god kontroll. Er nr 2 på 2. post.

2-3: Litt dårlig kurs, men tar meg fint inn. stempler rett bak MS Parma.

3-4: Litt ufokusert til tider, men har hele tida grei kartkontakt. Dårlig kursløping.

4-5: Løper på ryggen til Lidingø som leder, og drar litt ut på kurs. Men ingen fare.

5-6: Lei av¨å løpe sakte, og enkelt strekk. Dermed drar jeg på litt. Safer over toppen, taper litt på det, men angrer ikke.

6-7: Rykker når jeg kommer ut på jordet, får å teste de andre litt. MS Parma henger greit med, Lidingø har syra. Kjører enkelt veivalg for å løpe fort, men burde dratt over til den andre store stien, slik MS Parma gjorde. Løper han lett inn igjen, så ingen fare. Kursen inn mot posten er veldig god, og posten blir spikret.

7-8: Bra veivalg, men litt unøyaktig inn i posten. Stopper litt opp, ser meg rundt og aner ryggen som posten ligger under. Fornøyd med at jeg skjønte det så kjapt, kun 20 sek tapt.

8-9: Sjekker kompasset, vinkler på kurvene og får en fin trasè ned. Stempler som nr 2, rett bak MS parma, vi er alene her.

9-10: Løper forbi MS parma igjen, og er sprek. nøler litt inn mot posten, men får alle steinene og spikrer.

10-11: Tenker at jeg faen ikke skal drite meg ut nå, og løper kontrollert ned mot jorda. Treffer merkinga, hører Hu og Hei for full hals, og jeg føler meg plutselig udødelig.

11-Mål: Har så mye adrenalin at jeg kun trenger å spurte i 3 sek for å riste av meg MS Parma. Vinker litt til publikum, kræsjer neste med målfollan, flasher ræva og har en "relativt" god følelse i innløpet. Etter å ha stemplet i mål og roet meg noe ned, så kommer plutselig syra for fullt, og siste meterne inn mot kartplanken for å sende rutten ut i tet er et rent helvete.

Etter å ha vært høyere på meg selv enn noen gang før, blitt intervjua av spikeren mens jeg fortsatt var rusa på adrenlain, så fikk jeg roet meg litt ned og sett alle de andre NTNUI-erne dunke post etter post som en gjeng maskiner! Deilig! Til slutt blir denne banden fra Trondheim, kledd i grønt gult og svart, nr 11 i tiomila!

Oppsumering? Tiomila år 2013 var #Denfølelsen ;)