KKC #4.5 (16.10.2015)

I min våte lengsel etter litt natt-action fikk jeg for øye dette uskyldige arrangementet nær grenseskillet mellom Sveits og Frankrike. Oppdagelsen av at organisasjonskomiteen var sterkt dominert av finskklingene etternavn sluknet enhver lykt som ikke lyste i retning av en rosa starttrekant omfavnet av mørk skog denne kvelden.

De organisatoriske likhetstrekkene med Jukola lot seg skimte i mørket allerede ved ankomst arena. Det skal påpekes at det rent geografiske omfanget av samlingsplassen var av en annen orden enn selveste J. Det lot uansett ikke skrante på både løperdrikke, service og atmosfære et eneste sekund før start. Og vel ute i skogen var situasjonen fortsatt som perler av dugg en finsk forsommermorgen: Koder ved siden av postnummer.

Av løypas mangfoldige lekkerbiskener plukker jeg ut følgende:
4.-5.: Her kan man lett bli lurt til å løpe det raskeste veivalget utelukkende på sti. Jeg greide derimot å gjennomskue de intelligente elementærpartikkelforskerløypeleggerne og fant etter nøysommelig leting ved utgangen av 4. post det korteste praktisk gjennomførbare veivalget.

6.-7.: En hver løypelegger med respekt for løypa si byr på et langstrekk som krever kløktige og snarrådige veivalgsbeslutninger av løperen. Jeg gikk her for det noe pragmatiske rett-på-alternativet.

Til slutt noen tanker om terrenget: Jeg kan si meg meget fornøyd med å prioritere min egen besøkelsestid i dette terrenget. Som en del av oppttreningen min mot KKC#5 var det en fryd å oppleve at skogen bar preg av flere av Trondheims velkjente orienteringsterrenger. Selv vil jeg karakterisere denne skogen som en herlig miks av Tulluan Syd og Lade. Intet kan bli bedre!

Nå fortsetter KKC#5-precampen med nasjonale konkurranser her i Sveits, for å nå den o-tekniske toppformen til kommende onsdags helligdom skal pågripes fatt.